tirsdag 1. juli 2008

Wonderwall

Så nettopp ferdig siste episode av The OC, første sesong. FOR en serie. Griner hver gang jeg ser Kristen knekke sammen på slutten, og at Hallelujah spilles i bakgrunnen hjelper ikke akkurat på når du prøver å kjempe mot tårene. OC er utrolig bra, men jeg synes de tok av litt mot slutten. Det var liksom bare om å gjort å skape mest mulig rabalder, og Ryan og Marissa klarer virkelig aldri å bestemme seg om de skal være sammen eller ikke. Blir gal.
Men må innrømme at de er helt oppslukende når de virkelig er sammen, blir jo helt følelsesladd. Og det er faktisk ganske uvanlig til å være meg. Merker at jeg griner mer nå enn jeg gjorde før av filmer og serier og div. Før så var det liksom bare Armageddon jeg gråt av. Når Liv Tyler tar handa si over skjermen og gråter, da er jeg vrak. Det er som om min egen far dør liksom, jeg blir helt fra meg. Men nå har det blitt flere filmer jeg griner av, som King Kong og Gladiator. På kino på King Kong hulka jeg rett og slett når han datt ned fra Empire State Building, og med Gladiator var det likens. Maximus skal ikke dø! Men ok, jeg går med på at filmen hadde ikke vært like bra om han ikke hadde det. OG, nå kom jeg på det, det var en film som jeg og min bestevenninne så når vi var yngre, som het Buddy. Var utrolig teit da, handlet om en hund som begynte å spille basketball med en gutt da, men så måtte hunden av en eller annen grunn som jeg ikke husker, og da var vi helt fra oss. MEN det som får meg absolutt mest til å grine er OTH, når Keith dør. Altså, en skulle tru at han var min onkel, for jeg var nesten vrak i flere dager etterpå. Helt utslitt etter å ha grått så mye. Noen ganger er det nesten godt å gråte, fordi det er liksom så befriende, og det bruker egentlig å gå veldig lang tid mellom hver gang jeg gråter, men nå for tiden er det ikke det. Når er det bare fordi jeg faktisk er lei meg og jeg har en grunn. Hater å gråte da, føles meg så idiotisk, som om jeg vil at alle skal synes synd på meg.

Uansett, dette ble et litt seriøst innlegg, men jeg ble overrasket isted, og det var nemlig ikke på en kjempegod måte. Er litt skuffa akkurat nå. Blogges senere :-)

3 kommentarer:

Anonym sa...

Jeg forstår akkurat hva du mener! Jeg gråter også av alt mulig. Tror TV er en slags terapi for meg, hehe. Tror ikke det finnes et eneste program eller film jeg ikke har grått av. Tror jeg.

Kristine sa...

går ikke ANT å ikke gråte på slutten der :'(

Marianne sa...

Jeg vet :/ Helt umulig, blir helt knekt jeg!